Det er noe særlig tragisk ved å gå på konsert i Norge, når man har fått oppleve hvordan det fungerer i det virkelige utland; gjerne i de store sivilisasjoner som Storbritannia og Tyskland. Når Pet Shop Boys 5. desember leverte sin  konsert/opera/musikal/minnesmerkenedleggelse/bautareisning/månelanding på aldeles utmerkede O2 World i Tyskland, var helt klart konsertstedet og publikum en viktig del av totalopplevelsen. Det er det forsåvidt i Norge også, men da alltid, og uten unntak, med et volumiøst negativt fortegn.

Derfor er vi svært takknemlige for at PSB denne gang valgte å fokusere på utvalgte, velutviklede samfunn når de i år valgte å heve kunnskaps- og intelligensnivået på sine eksklusive elite av hedonistiske livskunstnere.

Det hadde vært direkte pinlig om de måtte ha inntatt “Oslos Storstue” (Ubrukelige Oslo Spektrum) med sitt viktige budskap, slik at konsertstedet kunne legge sin særdeles gledesbedøvende eksistens over utstillingen.

Norge og Danmark virker forøvrig å være i en særstilling når det gjelder ubrukelige publikumere – begge steder er det alltid for mange uinteresserte tilskuere, de fleste ubehøvlet og ingenlunde sofistikerte i sin barduse framferd efter 8-13 flasker harrypils (Ringnes, Tuborg, Carlsberg).  La oss ta Simple Minds-konserten som nylig fant sted på Sentrum Scene i Oslo. Glimrende spill og flotte arrangementer ble tilgriset av “vi er på konsert på første gang siden 80-tallet og jammen kan vi ikke ha julebord samtidig og prate høylytt om uinteressantheter mens vi driter i de som egentlig har noe her å gjøre”. Vi andre hadde betalt 3-dobbelt for å slippe 2/3 av rafset som ble sluppet inn på Sentrum Scene. Selv på en David Byrne-konsert, en strålende sådan, var det samme problemet åpenbart.

Angående samstillingen med Danmark; landet har opplagt en voldsom fordel i sin fornuftige og empatiske alkoholpolitikk, mens alle konsertsteder jeg har besøkt i Norge har vært gjennomført tragiske på det området. Nå kan det sies at det er myndighetenes klamme hånd som skviser, men jeg føler vel at konsertarenaene selv kunne tatt mer ansvar og faktisk interessert seg for å tappe kvalitet på så kort tid som mulig.

Den tid det tar å få kjøpe en pils på Ubrukelige Oslo Spektrum, for eksempel, gjør at man ofte avstår. Det synes nok myndighetene er utmerket, og rent estetisk er det nok det også, for bløte plastglass med udrikkelig Ringnes eller Hansa er aldri noe vakkert syn. Når man så ønsker å gjøre sitt fornødne, er man henvist til milelange køer og forsøplede toaletter. Det gjelder forøvrig samtlige konsertsteder her til lands.

Slik fungerer det i siviliserte dalstrøk:

Wembley Arena, London (Erasure 1997, “Cowboy”-turneen , og Pet Shop Boys 1999, “Nightlife”-turneen)

• Upåklagelig logistikk
• Upåklagelige serveringsfasciliteter
• Utmerket lyd
• Ingen harrytasser

Hamburg (A-Ha konsert 2000, Briskeby var oppvarming)

• Det tar ca. 1/2 A-ha låt å gå på toalettet og hente med pils tilbake til plassen langt fremme
• Toalettene var gigantiske, med autobahn-aktig filmarkering på gulvet slik at man aldri var på kollisjonskurs med noen
• Folk var ekstremt hyggelige, ville kommentere min nylig innkjøpte PSB t-shirt (fra Nightlife-turneen)

Berlin Columbiahalle (Erasure 2005 +  2007, Yazoo 2008, Schiller 2008)

• Egen grillplass utenfor, med hyggelige mennesker og godt øl
• Alle husker hvor du står i folkemengden – det er bare å gå til toalettet, innom en av de lynraske barene, og så finner man veien raskt tilbake. Alle slipper deg frem, som om de vet hvor din plass er.
• Alle rettigheter, til helt riktige priser
• Ingen tøysing når man ber om 2 rødvin i samme glass
• Ordentlige plastglass av solid kvalitet
• Pretzels selges – nydelig bakverk, salt og godt
• Strålende lydkvalitet
• Ligger i Kreutzberg

IndigO2, London, The Millenium Dome (Howard Jones september 2008, og november 2009)

• Helt overlegen lydkvalitet
• “The 40-seconds pint”
• Topp kvalitet på drikkevarene. Vin skjenkes fra flaske og ikke fra steriliserte ståltanker hvis grisedårlige innhold pumpes opp med kullsyre.
• Syntes det var bare positivt – ja nesten morsomt! – når vi bestilte “Three doubles of red, one double of white” for å slippe å springe frem og tilbake til sitteplassene lengst frem. “Oh, never heard that one before!”
• Garderobene fungerer knirkefritt og lynraskt
• Perfekt beliggenhet

O2 World, Berlin (Pet Shop Boys, 5. desember 2009)

• Alt fungerte helt prikkfritt
• Knallbra lydforhold
• 5 x Sect kostet 25 euro, i harde plastglass beregnet til nettopp boblevann. Alt levert med bærebrett, selvfølgelig.
• Råbra beliggenhet: 15 minutter med taxi fra sentrum, 17 euro for 7 personer
• Eller man kan transporteres med DB – Deutsche Bahn eller lokaltransporten i Berlin. Der var det nylig oppvask i styret efter at man kun hadde en punktlighet på 99.8%.
• God plass og svært hyggelige tilskuere. Uproblematisk å bevege seg i ekstravagante hyllestmarkeringer på gulvet uten å dulte borti vestkantpannebånd.
• Rimelige billetter (egentlig et minus å slippe unna med 35 euro – disse konsertbilletene burde ikke selges for mindre enn det de var verdt, altså rundt 1000 euro)

Slik fungerer Oslo Spektrum

• Alltid kø til do
• Elendige lydforhold (med unntak av Roger Waters og Depeche Mode har det vært veldig begredelig. Selv Jarre klarte ikke å få opp godt nok volum og fylde)
• Hatefulle serveringsforhold, man får kun kjøpe en pils ad gangen og aldri ta med til sine venner.
• Barkøen er alt for lang
• Transport: NSB
• Nordmenn (= ingen køkultur, høflighet, hyfs – det som man tar som en selvfølge i de fleste EU-land)

Så for å presisere: Vi fortjener ikke å få PSB på besøk i Norge. Springsteen på Valle Hovin, joda, eller et og annet hardrockband eller noen morsomme små indierockere på John Dee – men ingen størrelser. Da får man heller spare sammen noen slanter og dra til Berlin, Hamburg, London eller sikkert de fleste andre steder i utlandet og oppleve noe ekstraordinært. Som nå nylig, når Pet Shop Boys overgikk månelandingen med en håndfull galakser.